Hei! Bare en liten sommerhilsen fra meg, Selda!
Håper dere har hatt en nydelig sommerferie, selv om det kanskje var noenlunde regntungt her på Østlandet.
Jeg tok med familien min og reiste til Tyrkia, hjemlandet til mine foreldre.
Det var på tide å se familien etter pandemien og etter at mamma gikk bort i fjor. Og selv om det var vemodig at mamma ikke var med oss, ble det en fin opplevelse likevel.
Laleh fikk møte tantene og onklene mine, og Alf fikk se hvor mine røtter er fra.
I tillegg fikk jeg tatt med en haug av barneklær jeg har fått fra venner her i Norge som Laleh har vokst ut av (de fleste brukte hun ikke engang…) slik at babyene på landsbygda, hvor mine foreldre kommer fra, kunne få dem.
Det føltes godt å gi bort klærne til noen som virkelig trenger dem. Det er store forskjeller på rik og fattig i Tyrkia, større enn den vi er vant til her hjemme.
I storbyen finner du kjøpesentre med butikker fulle av dyre merkeklær, ute i gatene er det markeder hvor klær og sko flyter utover bodene til en litt rimeligere pris. Men det er fortsatt altfor dyrt for dem som bor på bygda og lever av å dyrke marka.
Det produseres så mye!
Synet av alt som finnes, som produseres for å selges, hvordan det hele organiseres for å få varene ut til kjøperne, er både litt fortryllende og ekstremt utmattende. Det er så mye som produseres, altfor mye. Og ikke bare i Tyrkia, men selvfølgelig her i Norge også.
Så selv om sommeren på mange måter var et godt avbrekk fra hverdagen, var den også en påminnelse på hvor mye vi kjøper og kaster.
Det var ikke bare ute i gatene i Tyrkia, jeg ble lei av alt vi mennesker produserer. Feeden min på Instagram var i sommer full av dystre nyheter om hvordan flere klesfjell hoper seg opp i land som brukes som vestens søppelfylling.
Den svenske avisa Aftonbladet fulgte klær H&M “resirkulerer” ved hjelp av GPS-trackere. Klærne ble ikke resirkulert, men endte opp selvfølgelig i disse gigantiske kles-depotene. Disse haugene med klær forpester grunnvannet ved at kjemikaliene i dem siver ut i bakken. Dyr og fugler går på dem og mikroplasten fra klærne tas av vinden og havner i naturen.
I tillegg er noen av disse klesfjellene så store at det er mulig å se dem på satellittbilder.
Men dystert eller ei, vi kan gjøre noe med det!
Og derfor er jeg så glad for høsten som kommer, for nå begynner STAS å nå ut til flere og flere.
Også har vi flere intervjuer som skal legges ut her på siden vår, med kjente og gode forbilder. Vi har mange gode råd og tips på lur, om hvordan hverdagen som småbarnsforeldre kan gjøres enklere og hvordan bærekraft kan bli en naturlig del av livet.
Og på den måten gleder jeg meg til at vår lille bedrift får flere faste kunder som kan bidra til å gjøre noe med det store overforbruket av klær.
Og hvem vet, kanskje vil det dukke opp noe lignende STAS i Tyrkia?
Selda :)
